Eg blir glad inni meg når eg seie det. "Fina vere". Det e någe me di to ordå som gjør at det kile i magen. Eg får lyst å spretta rundt og sei det heile veien! I alle fall itte helgå. Då hadde me mildt sagt "fina vere" og då! Men nå passe det liksom isje å sei det lenger... De glade dagene e der bare av og t. Og så komme regnet igjen. Silane nerøve takrennene. Trommane inn på vinduet. Og himmelen blir grå og trist. Ordå svelges i halsen. "Fin'a ve..r..e". Neivel. Då va det isje fint alligavel...Men eg håbe. Håbe på at finvere ittekvert komme for å bli!
<3
